Som skrevet om i tidligere innlegg har min stefar fått mesoteliom - lungehinnekreft. Det har vært tøffe tider og de siste 14 dagene har vært forferdelige. Vi har vært 24/7 på sykehuset sammen med mamma. Det har vært tid for latter og gråt, til å tilgi og be om tilgivelse for ting som har vært dumt. Vi har blitt godt sammensveiset - hans biologiske barn og vi stebarna. Det har vært godt og vondt!
I går var jeg innom to ganger - på formiddag og på ettermiddag. Satt ved sengen og snakket og sang godnattsangen Nu lukker solen sitt øye
To timer etter at vi kom hjem igjen kom telefonen vi har ventet på, men ikke desto mindre fryktet; han døde med sin eldste sønn og min mamma ved sin side. Stille, rolig og fint.
Etterpå samlet vi oss alle på sykehuset og satt rundt sengen hans - han så så fredfull ut, ikke ei rynke til tross for sine 63år, ingen smertenyver mellom øynene, bare rolig.
Vi ble der i mange timer - det føltes så riktlig. Min søster ønsket å få være med og stelle ham, og han ble så fin. Ikke den vanlige hvite skjorta, men en fin, blå t-skjorte han var så fornøyd med. Det var så han. Så riktig.
Min mor har vært utrolig sterk, jeg er mektig imponert! Men nå kommer hverdagen krypende nærmere - uka frem til begravelsen er hektisk med alt som skal ordnes, men så... Vi har levd i et vakuum, føles det som, og verden bare spinner videre. Vi skal tilbake til våre vante liv, men mamma får aldri igjen sin hverdag, kjæresten er borte for alltid, og hun må selv sette det ene beinet foran det andre for å gå videre. Men vi skal være der for henne - den slagplanen er allerede lagt.
Det ble en annerledes jul denne gangen, men vi har begynt vandringen i sorgens landskap, en tung, men, merkelig nok, meningsfylt vandring.
Nå skal en gjennomsliten kropp legge seg og forhåpentligvis få en hel natts søvn. Natta!
14 kommentarer:
Så fint at han hadde familien rundt seg da han sovnet inn. Det må ha gitt en fin trygghet. :)
Alt godt til deg.
Klem til deg og. Det er visst mange som har hatt det litt annerledes i år.
Kondolerer.
Godt dåkke fekk vere saman med han den siste tida og ta farvel.
Kvardagen kjem og den stien må gåast opp, då er det godt dåkke er der til støtte og trøst.
Klem til dåkke alle.
Kondolerer. Klem til deg og dine.
Kondolerer og varme tanker fra meg også.
Klem til deg.
At dere fikk være sammen helt til det siste gir styrke å tenke tilbake på når hverdagen kommer og sorgen skal bearbeides.
Kondolerer Mete! Sender deg mine varmeste tanker for tiden som kommer!
Flott å lese at stunden sveiset dere bedre sammen, - og at det ble tid til de forløsende samtalene!
Klem John
Kondolerer. Tenker på deg. Klem fra Anita.
Jeg føler med deg i sorgen Mete. Godt at dere fikk en fin stund sammen før han døde. Jeg har selv opplevd det med min mor og det var og er fremdles viktig for meg.
Takk for at du klarte å dele dette med oss. Det var så mye kjærlighet i det du skrev.
Kondolerer, Mete. Det høres fint og "trøstete" ut at dere er så sammen om det, -det vil nok lette veien videre for dere.
Sender deg en varm klem. Det er nok sant som du sier, når hverdagen kommer så kommer også tankene. Det er en tid som må komme og som også kan være med å hjelpe enn videre.
Tenker på deg. Klem
Kondolerer Mete!
Sorgens landskap kan ha mange forskjellige veier, nå må du og dere finne den veien som rett for dere. Den kan være både tung og strevsom, men det er godt at du har mange å gå den sammen med.
Jeg sender deg en stor klem og mange varme tanker.
Kondulerer..
Jeg føler med dere. Det er en merkelig følelse som ikke kan beskrives. Et vakum som du sier.
Jeg leser at dere hadde god tid med ham etter han døde. Det var veldig riktig for meg da Pappa døde også. Man får tid til å ta farvel, noe som jeg tror er viktig for hele sorgprosessen.
Håper alt går så greit som det kan nå i tiden framover.
Klem.
Tusen hjertelig takk for gode ord og tanker fra dere alle!
Legg inn en kommentar