Klokka er halv to og jeg er ikke trøtt!

Sitter her i et sovestille hus. Er nettopp kommet inn. Tærne er fortsatt iskalde etter 10 minutter i tynne penstøveletter. At jeg aldri kan lære!

Har vært på julebord på jobben. Nytt sted, nytt konsept og nye opplevelser. Må bare blogge litt om det - og litt andre ting som skjer i livet mitt akkurat nå, sånn før jeg går inn og låner litt varme fra min kjæres dyne og kropp. Og så gir jeg litt tilbake også, sånn i god blånissestil.

Vi tar allerførst litt om julebordet. Det er høstens store høydepunkt. Vi er alltid nesten hele kollegiet, vi er alltid på et sted helt for oss selv - de siste 5, tror jeg, på KIF-huset, og vi har nesten alltid stått med oppvask og rydding selv - de som har vært i stand til det. Og da har det pleid å koke ned til rektor + et par-tre andre hvert år. Tradisjoner er vel og bra, men i år ville vi gjerne at rektor bare skulle kose seg, at vi andre håndtlangerne også skulle kose oss og slippe ribbefett og kålrabistappe på pentøyet. Så vi booket oss inn på Spiseriet i Marvika. Heeelt for oss selv, det er i alle fall sikkert! Flott pyntet i et litt for lyst lokale, om ble litt for mørkt når vi slo av taklyset... Kaldt var det også! Men nok om det. Maten var deilig! Kalkun, ribbe, pinnekjøtt og alt mulig tilbehør. Mannen lastet opp nytt etterhvert som bakker og fat ble tomme og alle ble stappmette. Deilig! Ingen trengte tenke på oppvasken bare vi satt tallerkenene på ei tralle ved buffeten. So far , so good! Men, og det er alltid et men - vi savnet KIF-husets slitte sofaer og gamle fyllelukt, vi savnet oppvasken.. Vi savnet alle minnene vi har satt igjen i veggene der! Stemningen tok lissom ikke helt av sånn som det pleier, og jeg gikk hjem myyye tidligere enn det jeg pleier - som tredje siste kvinne ut av spisestedet. Nei, jeg stemmer for mer arbeid og rydding neste år - hold av KIF-huset til oss!

Juleinnspurten er begynt for alvor. Skapet er stappet med saker som bare ligger og venter på å bli pakket inn og dullet med. Kalendere som jeg ikke har gjort ferdig, og unger som er fulle av forventlinger om årets julebakst. Vi har litt ulik oppfattelse av hva og hvor mye vi skal ha. 7 slag er for lite, i følge mine barn. 2 slag inn- og ut-kaker er mer enn nok, sier jeg. Ikke spiser jeg det heller - og heller ikke de jeg serverer dem til. Ikke engang småfuglene vil ha pepperkaker (uten pepper) eller andre småkaker.

I jobbsammenheng merker man også at det nærmer seg. Folk er slitne, fristene står tett som løvetann i plenen og rettebunkene er fortsatt høye som fjell. Mitt fjell minker, heldigvis! Men jeg får ny bunke mandag - jada, min feil å ha naturfagsprøve så seint, men jeg må ha det, bare må ha det. Og karakteren settes senest fredag. Puh! Jeg blir nok hyggelig å dele hus, husarbeid og barn med den kommende uken også.

På privaten går ting i bølgedaler. Med en kreftsyk tett innpå, så blir det til tider en del bekymringer. Hva skjer? Hvordan er dagen i dag? Han har fått en runde med cellegift og skal ha to til - så får vi se om det har hatt noen effekt. Mesoteliom kan man ikke kurere, så det er egentlig bare snakk om livsforlengende behandling. Men til hvilken pris? Han ligger rett ut på sofaen hver dag, får alt av bivirkninger som kuren kan gi, og lever ikke, eksisterer bare. Det er vondt å se på. Og det er vondt for den som står aller nærmest. Hun er tilstede 24/7. I tilfellet det skulle være noe. Ikke fordi det kreves, men fordi det føles riktig. For henne. Her og nå. Det er mye som skal avklares. Bestemmes. Særlig når de to møttes i voksen alder. Har barn på hver sin kant og ingen felles. Arveregler. Hvordan gjør vi med...? Mye å bale med. Og så slåssing mot byråkratiet. For å få det du ha krav på. Få den medisinen du har fått foreskrevet og ikke et billigere merke. Du gir igrunn blanke blaffen i om det koster 100 kroner mer eller mindre i en slik situasjon. Nok om det.

I heimen her er det full fart! Alle med barn vet hvordan det er:-)

Og så har jeg fått dilla på strikking. Strikker luer over en lav sko. Og hekler rosetter til å ha på. Kjempe fine og enkle. Med litt batteri på apparetet skal jeg få lagt ut et skrytebilde.

Fikk denne på hjernen igjen - lenge siden jeg har tenkt på denne... Men har lovet elevene å ta en skikkelig Lille-Lørdag kveld på nyåret. Heia Vidar og Jan Tore!