Så er dommen avsagt - en i nær familie har fått lungehinnekreft. Jeg sier som mine elever; det suger!
Av alle kreftformer, så er denne en av dem der ufallet er rimelig klart rimelig raskt. Leste at gjennomsnittlig levetid etter diagnose var 9 måneder. MEN leste også om ei som hadde fått prøve ut en ny cellegift og levde fortsatt, 4 år etter (håper ikke hun var med i det samme gjennomsnittet...). For vår kjære får bare tiden vise hvordan det går...
Det verste med dette svineriet er jo at man står helt maktesløs! Man bare ser at personen blir svakere og svakere, og får mer og mer vondt, og det er ikke en ting man kan gjøre med det! Jo, forresten, det er en ting - ikke noe som kan hjelpe den det gjelder, men hjelpe til med å skaffe penger til forskningen rundt kreft: Støtt kreftforeningen i deres arbeid! Det er uvurderlig! Har lenge støttet rosasløyfe-aksjonen, nå blir jeg enda en bidragsyter. Det er en mager trøst!
http://www.kreftforeningen.no/
4 kommentarer:
Det var leit å høre Mete! Det blir mange tanker som skal tenkes i tiden fremover! Livet er skjørt, men det går liksom ikke an å tenke på det hele tiden. En får bare prøve å gjøre hver dag så best som mulig!
Ofte vil den det gjelder prøve å leve videre helt vanlig, og kanskje ikke bli minnet på sykdommen hele tiden!
Det ville jo være fint vist han/hun kunne komme med på et av disse forskingsprosjektene, ofte bra det!
Min far fikk prostatakreft og kom med på et slikt Eu proskjet, det gir veldig fine resultater!
Svigerfar, derimot, gikk det feil vei med!!!
Og for deg Mete, så er vi andre her i hverdagen! :-)
Kondolerer.....du er i tankene mine Mete.
Noe av det verste man kan opleve er når det skjer noe vondt med de en er glad i uten at det er noe en kan gjøre, og en blir sittende maktesløs og se på.
Huff, så ille. Vet ikke hva jeg skal si ellers, jeg - annet enn at livet byr på all slags, og vi må bare ta det etter hvert. Vondt og godt.
Klem fra meg :-)
Takk for gode ord og tanker! Alt går - bare det at noe går den gale veien..
En skal ikke ta sorgene på forskudd, og det hjelper seg litt etter litt. Å leve helt vanlig er nok vanskelig, men tilnærmet likt er en forutsetning! Så igjen; takk!
Legg inn en kommentar